Tom Sandberg som modernistisk maler

Modernisme?
Lokalene til Galleri Riis fungerer veldig bra som visningsrom for fotografi. Disse store grove murveggene rammer inn sort/hvitt-fotografiene til Tom Sandberg på en naturlig måte. De viderefører og fremhever teksturen i bildene. Det er mye tekstur i Sandbergs arbeider, mye gråtoner og mye former ute av fokus. Det første fotografiet som møter oss på utstillingen er et enormt utsnitt av et ansikt, blåst så mye opp at det dekonstrueres i bitte små punkter. Ikke pixler. Fordi Sandberg er av den tradisjonelle skolen og jobber analogt. Dette nærbildet av et ansikt (Sandberg benytter seg ikke av titler, så man må ty til enkle beskrivelser), er overført på lettet – noe som igjen fremmer tekstur. Så kombinasjonen av veggens grove overflate, fotografiets oppblåste grovhet og lerretets grove struktur, gjør fotografiet til et eksempel på modernismens dogma. Nærmere bestemt modernismens dogma om maleri! Sandberg blir vanligvis sett i en modernistisk tradisjon som kan sies å handle mye om mediumsspesifisitet.

Maleriet
skulle være analogt og ikke nødvendigvis vise til noe utenfor seg selv som maleri. Flaten fremheves, kubismes fremkomst, ”Ceci n´est pas une pipe” – nei, dette er ikke en pipe, det er et bilde av en pipe. Men det mediumsspesifikke ved fotografiet, og dermed også kjennetegnet på modernistisk fotografi, er nettopp det klare bildet, klarere enn øyet kan se, en detaljrik gjengivelse av verdens alle fasetter. Jeg mener det blir feil, formalt sett, å ukritisk plassere Sandberg i den tradisjonen. Motivmessig er det legitimt å se ham i et modernistisk lys, men formalt sett jobber han nettopp på tvers av fotografiets mediumsspesifisitet. Han jobber med modernismens maleriske dogma, i fotografi. I tillegg trekker han selvsagt inn fotografiske karakteristika som for eksempel mediets evne til å fange øyeblikket. Dette gjør han ved å fotografere de evige bevegelige kreftene i naturen som skyene og vinden. Når står skyene og vinden helt stille?

Blikket
Når Sandberg jobber med sitt karakteristiske formale uttrykk med en enorm fokus på et grått uttrykk (ikke sort/hvitt) og fremstiller motivene ute av fokus – blir det naturlig for betrakteren å forholde seg til Sandbergs fotografier på en annen måte enn til ”vanlige” fotografier. Hvis fotografiene er abstrakte (i hvert fall ved første øyekast), vil man først se flaten, gråskalaens struktur – for deretter å se fotografiet som tegn og som bilde på noe annet.

Er fotografiet derimot figurativt, vil man først og fremst se det som tegn eller referent, for deretter å gå nærmere for å se på gråtoneskalaen og strukturen i bilden – og dermed dekonstruere bildet selv. Man beveger seg – og beveges i møte med Sandbergs fotografier. Han har ett forskende og bevegelig blikk som karakteriseres av en nærhet til sine motiver. Når han fotograferer en anspent kvinne som sitter på en benk, så sitter han rett ved siden av henne. Når han fotograferer en liten jente, står han rett bak henne. Når han fotograferer skyene, så er han så nær skyene som overhode mulig. På den måten opplever man sterkt Sandbergs tilstedeværelse i fotografiene hans.

Sandbergs posisjon i Norges fotografiske tradisjon er udiskutabel. Sandbergs fremtid i Norges fotografiske kultur er også udiskutabel. At Sandberg han en selvsagt posisjon påstår jeg i beste mening. Det gjør kanskje av vårt blikk på fotografiene hans litt mindre selvsagt?

Galleri Riis
http://www.galleririis.com/