Erlend Mørks mørke visjoner

Fra åpningen
Christopher Rådlund påpekte i sin åpningstalen til denne utstillingen at det muligens var en overraskelse for noen at galleriet med en slik tradisjonsbunden profil velger å vise fotografier. Men de gjorde likevel unntak når de ble møtt av bildene til en kunstner som ikke bare var teknisk sterkt begavet, men også forfektet de kunstneriske kvalitetene galleriet verdsetter. Jeg er litt usikker på hvilken tradisjon det er snakk om. Et sitat sakset fra galleriets egen hjemmeside lyder som følger, uten at det videre klargjør min undring: ”Frie Kunster ønsker å stimulere til dialog med det utgangspunkt at den klassiske arven og tradisjonsbasert kunstutøvelse er grunnleggende og dynamiske aspekter ved både samtidig og fremtidig kulturutvikling.” All billedskapning føyer seg inn i en eller flere tradisjoner, enten det er gjort med opptikk, pensel, penn eller meisel, eller ved hjelp av en kombinasjon av disse arbeidsmetodene. Man henter inspirasjon fra sin indre og ytre verden, som kunstnere har gjort til alle tider. Det er iallefall slik min forståelse er bygget opp, så jeg ble gående rundt i utstillingslokalet og lure på hvilke tradisjon det var ment jeg skulle se Mørks bilder i.

Symboljakt og håndtverksfetisjisme
Selv velger Erlend Mørk å sette merkelappen Dark symbolist photography på sine arbeider, og det er kanskje her vi finner Frie Kunsters velvilje ovenfor hans fotografier. Symbolisme er en tradisjon sterkt repressentert innenfor maleritradisjonen hvor visse objekter representert i et bilde har spesifike betydninger. Slik at de som er trent i kunsthistorie kan ha utbytte av bildene på et rent intellektuelt nivå ved å knekke kodene som er lagt inn. Ved siden av kan man også nyte det håndtverksmessige fetisjnivået i godt utført billedkunst.

Det er ingen tvil om at Erlend Mørk er en god billedskaper. Han har en sterk og gjennomført stilsikkerhet. Det er en egenhet og kontinuitet i estetikken. Han har en god forståelse av optikk og hvordan det tegner rom. Farge og lysbruken er også smakfull; selv om den til tider er overdreven kontrastfyllt. Hans bruk av digital billedbehandling minner sterkt om en malers bruk et lerrett. Men her stopper også tradisjonsbevistheten. For det første er det ikke uttalt noen inspirasjonskilde til dette visuelle universet. Det er også vanskelig å se noen klar og bevist linje til noen spesifikk kunstner som gjennom tidene har beveget seg i det mørke og lett okkulte visuelle landskapet Mørk viser oss. En bevisthet som vi for eksempel finner hos den nåtidige fotografen Joel-Peter Witkin. En mye klarere sammenlikning finner vi innenfor populærkulturen og dens visuelle lån fra tidligere tiders mørkesyn. For eksempel illustratøren og fotografen Dave McKean som har stått ansvarlig for forsidebildene på den populære tegneserien Sandman. Det er også lett å tenke på Norges største kulturelle eksportvare; black metal og da i særlig grad Dimmu Borgirs visuelle profil. Selv om denne i kraftigere grad er eksplisitt sexualisert, finner vi mye av den samme hangen til isolasjon og melankoli. En melankoli i form av et sterkt blikk tilbake i tid farget av nåtidens forestilling om denne tidens svundne storhet.

Tradisjonsforvirring
Denne kryssrefereringen til et vell av billedkulturell bagasje i samtid og nåtid, blandet med en sterk populærkulturell ny-gotisk nostalgi gjør Erlend Mørk til noe man kan kalle en postmoderne illustratør. Hvorfor illustratør og ikke kunstner? Det er i første rekke ikke en dom fra min side. Vi kan bruke Håkan Sandells egne ord om Mørk fra presentasjonsteksten på flyvebladet: ”Själv nekar han kallt till att kalla sig konstnär, naturligt nog. Låt oss då hellre kalla honom digitial bildberättare, mörkrumsvisionär, fotoalkemist.” Hvorfor det er en naturlighet for Sandell at Erlend Mørk ikke vil kalle seg kunstner får bli et åpent spørsmål. Men hvorfor man skal produsere nye og høyt svevende begreper (digital bildberettare, mørkeromsvisjonær, fotoalkimist) på noe som så sterkt føyer seg inn i en tilstedeværende populærkulturell tradisjon ser jeg ikke hensikten med. Visuellt sett er dette spennende og gode bilder, men hvor han vill med dem eller hva jeg skal sitte igjen med etter utstillingen er ikke like klart.

Raymond Alv K. Egge
Oslo, november 2007


Galleri Frie Kunsters hjemmeside
http://www.friekunster.no/

Erlend Mørks hjemmeside
http://erlendmork.com/