Uviktig av Elgvin på Sound of Mu

Christian Elgvin er ikke et nytt navn innen fotografi - han har vært i gamet en god stund. Med dette i bakhodet, samt forestillingen om at Sound of Mu er et av de få stedene i Oslo man faktisk får muligheten til å oppleve nyskapende samtidskunst for tiden – er lista satt med tanke på forventninger til Elgvins utstilling.

Elgvin stiller ut 12 fotografier i dette knøttlille lokalet. Han har rett og slett avfotografert barneklær, leker, en boks med kraftkost og en pakke salt i lyse og lette farger. Dette er de 10 første fotografiene som møter oss. Det blir feil å skrive at han har ”fotografert” disse objektene, derfor bruker jeg heller ordet ”avfotografert”. Grunnen til dette er at et fotografi er en subjektiv kunstform som krever noe av utøveren – en tanke, en tolkning, en idé bør fremmes. Dette mangler i majoriteten av Elgvins fotografier. Han har altså avfotografert små barnekjoler i pastellfarger – disse har han lagt på et bord, slik at det ikke finnes noe form for dybde i fotografiene. Alt er plassert innefor billedrammen - slik at virkemidler som kan vise til et subjektivt uttrykk raskt fjernes. Denne effekten kunne selvfølgelig brukes direkte som et kunstnerisk virkemiddel. Men det faller igjennom her, fordi effekten brukes ikke konsekvent gjennom alle fotografiene. I et annet bilde har Elgvin tatt et utsnittsbilde av en haug med leker, og i andre bilder har han fokusert på detaljer. Disse siste bildene skal jeg komme tilbake til. Denne frontale tilnærmingsmåten til de avfotograferte objektene gjør Elgvins fotografier veldig upersonlige og man får referanser til fotografier av ”bevismateriale” og dokumentasjon.

Elgvin sier selv at ”dette er fragmenter av en tid jeg knapt husker, jeg var til stede og var der ikke. Bildene inneholder noe som er borte og noe jeg har''. Så hva er egentlig konseptet eller idéen bak disse fotografiene? At de er fragmenter av tid er ganske selvsagt i og med at de er fotografier. Skal de representere minner Elgvin selv har hatt? Til det virker de altfor upersonlige. Skal de trigge minner om barndommen generelt? Det er vanskelig å forholde seg til disse fotografiene fordi folk ikke har samme fortolkningshorisonter. De 10 første bildene trigger ingen minner hos meg fordi barneklærne han har avfotografert er de til spedbarn. Og jeg har naturligvis ingen minner fra denne tiden ... jeg har ikke barn, derfor tenker jeg heller ikke på min sønn eller datter i møtet med disse bildene.

Men når det gjelder de to siste bildene på utstillingen; ”Dolls mouth” og ”Angel” så høynes standarden betraktelig. Her kommer et konsept og en følelse frem som man faktisk kan relatere til. Elgvin har her konsentrert seg om en liten detalj på en dukke og en liten engel som virker å være en detalj på en leke. Her kommer tolkningen og fotografens valg frem slik at man faktisk kan snakke om fotografier som en kunstform. Konteksten til objektene blir klare og man kan kjenne seg igjen i den følelsen man hadde når man var barn. Hvor detaljene og det lille i det store stod i fokus, mens alt annet rundt ble ute av fokus. Denne følelsen har Elgvin fanget direkte ved å operere med stor blender slik at detaljen kommer i fokus og at alt rundt kun danner en estetisk ramme av nydelige farger. Han går også helt opp i objektene og skaper slik et personlig uttrykk som man lett kan forholde seg til.

Hvis konseptet Christian Elgvin ønsker å få frem er disse ”childish menories” – så får han det til i de to siste fotografiene som er fengene både estetisk og idémessig. Ellers lever utstillingen opp til tittelens andre del, ”of little importance”.

Elgvins fotografier kan du se på Sound of Mu fram til 19.november 2006.

Cecilie Tyri Holt