Dolls don`t cry ...

<h4>Av Linn Høyer-Pedersen</h4>
Espen Eiborgs utstilling består av elleve bilder. Elleve meget spesielle bilder. Her har han utforsket fotografi som han har kombinert med maleri og tegning – en teknikk han kaller <B>Fotomaleri</B>.

Et gjennomgående trekk ved utstillingen Dolls don`t cry…er kanskje ikke så overraskende – nettopp dukker. Men ikke hvilke som helst dukker. Espen har vært i forskjellige klesbutikker og tatt bilder av utstillingsdukkene deres. Tilbake i atelieret i Oslo sentrum, egger han bildematerialet inn på pcèn hvor de siden bearbeides i Photoshop.

Men han er tro mot fotografiet, og ønsker å beholde det så naturtro som mulig, så komposisjon og lyssetting gjøres ikke noe med. Bildene blir deretter plottet ut på en duk, ofte i store formater, som så limes på plater. Med maling og akryllakk fremheves kontraster og fargenyanser. Med tykke malingstrøk og en grafitti lignende strek, går dukkene fra å være de som bærer plagg i butikkene, til de som bærer bildet i Espens utstilling.

Det finnes så utrolig mange detaljer i hver enkelt av disse bildene, og med litt fantasi, har man plutselig en utstillingsdukkes livshistorie og mer til. Selv om han har benyttet stereotype utstillingsdukker som motiv i alle bildene, er hvert bilde forskjellig, og har hvert sitt uttrykk. Ja hver sin historie. Selv om Espen mener at dukker ikke gråter, må jeg spørre om han har vært sammen med dukkene sine på nattestid. For mens andre sover, er jeg sikker på at disse dukkene gråter og mer til. Jeg tror de lever sitt eget liv. De ser i hvertfall svært levende ut etter å ha vært i kontakt med Espen sin pensel.